Suliskongen, Damen og Knekten...

Omkranset av nasjonalparkene Padjelanta, Sarek, Stora sjøfallet, Saltfjellet og Rago, ligger Sulitjelma som selve inngangsporten til Europas siste villmark.







I 1991 var en epoke over for Sulis, 100 års gruvedrift var forbi.
Likevel har dette lille samfunnet klart å bevare sin særegenhet, og fremstår som et av Nord-Norges mest spennende områder. 4mil fra Fauske og 10mil fra Bodø.

PADJELANTA - Sveriges største nasjonalpark har jeg vandret siste dagene.., lettgått med bølgende og runde topper som favner deg. Jiegñaffo reiser seg 1836 m.o.h, med utsikt til Lofoten i fint vær! Og med sine 2 store sjøer Vastenjaure og Virihaure, kunne eg rett som det var få en følelse av å være ved havet. Landskapet er uvanlig åpent og tilgjengeleg.., mildt og gjestfritt., rart egentlig - så langt nord. Fjellreven og Jerven yngler her, og her er et rikt fugleliv. Hvorfor er vi inni Sverige, lurer du kanskje? På norsk side er det ganske uframkommeleg.., de aller fleste Npl vandrere velger å ta en avstikker innom naboen. Blåmannsisen er vanskeleg å passere om man ikke behersker brevvandringens kunst, og er flere i følge. Det arbeides visst med ruter og hytter i området, så kanskje det blir en råd. Jeg har gått åleine gjennom Sulisfjellene og Padjelanta, og gjett om jeg følte meg bitte bitte liten i, og oppunder dei mektige Sulisfjellene - Suliskongen, Dama og Knekten og Sulitjelmaisen. Det var en hærlig dag!
Det er bare noen uker siden en fotturist omkom her. Vi må ned en bratt ur/isbre for og komme videre.., jeg gjekk på bratte harde breen., og hadde jeg ramla her hadde jeg ikke stoppa før i steinura. Det litt komiske var at jeg en halvtime senere møtte ei dame som hadde tråkka på skoreima si.., ho gjekk loddrett med nasa først i bakken.., og med stava i hendene rakk ho ikke å ta seg for.., og med sekk på ryggen.., ja, ho hadde slått seg! Som ho sa, tenk om jeg hadde treft en stein. Auuu! Det har vært fint å stikke innom samiske sommerbyer i Padjelanta. Hit kommer gjerne mennene i mai.., resten av familien kommer når barna er ferdige på skolen.., i Arasluokta bor det ca 20-25 familier (reindriftssamer). Jeg hadde hørt rykter om at det var mulig å få verdens beste kaldrøkte röding, og den smakte hærlig! Tenk.., dem lever uten strøm.., ingen mobildekning, ingen biler, ikke data eller TV... Her lever dem til barna må tilbake på skolen, da flytter dem til vinterbostedet med alle fasiliteter.


Jeg hadde en lang prat om livet med han som sørget for verdens beste røding.., takk for begge deler.

Nå venter natten og morgendagens vandring. Da er det et nytt depot, og enda en etappe er over. Dagene blir fort kortere nå, og jeg sitter på Kutjaure i skinnet fra en hodelykt og skriver. Jeg er spent på om første snøen er langt unna.., eller om jeg kanskje går på den binna med onge, som er i området her... Motivasjonen er fortsatt heilt på topp, jeg mener fortsatt jeg er en liten heldiggris... I skrivende stund sitter jeg på Ritsem, på andre siden av vannet troner Lapplands dronning - Akka, det mektige fjellmassivet i det Stora Sjøfallets nasjonalpark...

En hilsen fra Nord, Marita

Ps! Tusen takk Ronny og Cecilie som sørger for bloggen min... Og Elin, Kato og mamma som sørger for så mangt og mytje :-)

Tusen takk til Tove Wensell... Håper våre veier krysses igjen :-)