En innflytter fra Sunnmøre midt på Hardangervidda? Den karakteristiske fjelltoppen Hårteigen er rester av et kjempemessig fjellflak, som i jordens oldtid ble revet løs fra nordvestkanten av Norge og skøvet inn mot hardangervidda som et dekke. Sunnmøringer er jo som kjent over alt, men tenke seg til å kunne gå i Sunnmørske fjell på Hardangervidda! Etter Setesdalsheiene blir det meste litt tamt, så også Hardangervidda. Det var nok tidspunktet og været sammen med flere ting som gjorde Setesdalsheiene til en så stor opplevelse for meg. Dei store snøbreene, dei mange hundre fjellvanna med isflak over og under vann, som duvet i et vell av blånyanser, turkis og grønt. Sola skinte fra skyfri himmel, fjellrypa med kull, og fuglesang., alt dette tok pusten fra meg i et terreng der du aldri visste hva som ventet over neste nut. Det var også mye dyrespor. Jeg såg hjortespor over 1200 m.o.h. Men ikke et levendes lemen har jeg sett.., lite rovfugl også. Toppen var å komme ned i denne uvirkeleg grønne dalen Mostøl, aldri har jeg sett noe grønnere. Den flotteste sandstranda.., ihvertfall på over 1000 m.o.h finnes også der i heiene; nå døpt til "Costa Del Bossbu".
Hardangervidda er derimot utrolig frodig mange plasser. På dei bare nabbene rundt Hellevassbu, var det frodig av planter fra både østsida og vestsida av vidda, som trivdes sammen her. Rundt Litlos vokser det visst mange forskjellige orkideer. På Hellevassbu skrev jeg dette i dagboken min: "Dei andre på hytta sover, jeg sitter på hyttetrammen og ser på kveldssolas siste stråler danse på isen på Øvre Hellevannet." Toppene Simletind ( 1511 m.o.h) og Ostanuten ( 1405 m.o.h) er fortsatt varmt gule når jeg drar dyna oppunder ørene, med et tilfreds sukk...
Hardangervidda tok seg litt opp etter siste etappe fra Kjeldebu til Finse. Det var bratt og ulendt med masse råtten snøv.., litt småskumle snøbruer og krevende. Jeg liker det best når turen byr på litt overraskelser. Med Helvetesknausane på begge sider, og opp på 1400 m.o.h på råtten snø, sleit vi oss opp Helvetesjuvet., som bærer sitt navn med rette!
På Finse havna eg midt oppi en bluesfestival. En trøtt og sliten fjellfant fekk seg litt vin og mat i kroppen, og vips var ho på festival. Ikke noe om og men hva man skal ha på seg, eller om det er rette fargen på lebestiften.., jeg har nemlig bare med en!!!
Ellers har eg og Magne funne en fin flyt på dagene. Vi har et felles mål for dagen, men når den enkelte vil stå opp, starte å gå, og hvile, spise osv, er opp til den enkelte. Vi sees gjerne ikke før til kvelden, veldig greit. Kona til Magne, er forresten på snarvisitt her på Finse i dag. I dag var det kviledag, da er det kjekt å kunne ta på seg fjellskoa å legge i vei på en liten fottur, som til blåisen, for kun å oppdage at den ikke er blå, bare kvit som heile resten av Jøkulen., det var for mye snø på den enda. I morgon går eg til Geiterygghytta.
Hilsen Marita